Fjellgården Argehovd ligger 970 moh. i nordenden av Møsvatn i Vinje kommune i Telemark. Gården ligger veiløst ved fotenden av Hardangervidda i vest, 1 km. fra Mogen Turisthytte, og er en av landets høyestliggende gårdsbruk som fortsatt er drift. Navnet på gården kommer fra fjellet Argehovda som ligger bak hovedhuset, og betyr ”Fjellet som stenger dalen eller fjellet som står på ende”.

Historien om Argehovd

Området rundt gården har en lang historie. I 1959 var en skoleklasse på tur og en av elevene fant en pilspiss av jern i en hustuft nær Mogen Turisthytte. Dette ble rapportert til Oldsaksamlingen og året etter ble det satt i gang utgravinger. Tuften ligger på en flat, lang og tørr voll. Huset som ble gravd frem var bygd på en steinalderboplass, med funn av både flint og kvartsitt. Funnet ble datert til 550-600 e.Kr, altså fra folkevandringstiden. Huset er på 11 x 6 meter med flere ildsteder med store groper inne i huset. Ved inngangen i sør ble det funnet en stor haug med reinsbein. Av andre ting ble det funnet pilspisser av ulike typer, spyd, knivblad, pinsetter av jern og bronse, en skje av bein og brynesteiner. Keramikk skår og en grønn glassperle ble også funnet. Funnene på Mogen vitner om velstand, noe som trolig har sammenheng med jernutvinningen. I vikingtiden ble områdene rundt Møsvatn mye brukt til å utvinne jern fra myrmalm som finnes i området. Det meste av skog ble hugget ned, dette for å brenne ut malmen og lage jern.

Senere kom også Svartedauen til Møsstrond. Hesten Førnesbrunen som fraktet lik fra gårdene på Møsvatn og helt til Rauland kirke er ei godt bevart soge, og den flotte slåtten hesten fikk oppkalt etter seg, spilles på hardingfela den dag i dag. På 1300 tallet ser det ut som gårdene for det meste lå øde, men fra 1500 og 1600 tallet vet man at det igjen ble fast bosetning rundt vannet. Og slik er det fortsatt i dag, selv om endel gårder eies av folk som ikke bor i bygda.

Argehovd

Gården ble ryddet av en mann kalt ”Andres Fredlaus” og kona hans Margit i 1770. Det er en spennende historie rundt denne mannen og familien hans, som levde som fredløse i mange år føre de slo seg ned på Argehovd. Det er den åttende generasjonen etter Andres og Margit som driver gården i dag. Inger Johanne Bakka har skrevet ei ættesoge om gården og folka.

Kvenna

Elva Kvenna strekker seg seks mil fra Holmavatnet i Hordaland og renner ut i Møsvatn i Telemark. På tidlig 1900-tallet ønsket Sam Eyde og Hydro og legge nedre del av Kvenna i rør, for å få enda mer kraft ned til Rjukan. Tegninger var klare, og det trengtes bare en godkjenning av grunneier. Ola og Nils Argehovd svarte, at hvis de ikke fikk en million så kunne Kvenna renne slik den alltid hadde rent (og den gangen visste de ikke engang hvor mye penger dette var). Kvenna renner den dag i dag like fritt som den alltid har gjort!

Hør podcast fra Visit Telemark om hvordan Sam Eyde kjøpte opp og utviklet vannkraft rundt Møssvarn her. Intervjuobjektet er Olav Nystog som har hytte på Argehovd.

Åsmund og Anne-Gro Løvås

I dag er det Åsmund Løvås med familie som eier og driver denne 90.000 mål store eiendommen. I tillegg til sauer er det utleie av jakt, hytter og fiske som er hovedgeskjeften på gården. Åsmund er snekker og har vokst opp i Jondalen utenfor Kongsberg. Da Åsmund fikk mulighet av sin onkel til å overta Argehovd i 1988 flyttet Anne-Gro fra Kongsberg med. Det var nok å ta tak i med bygging av hus, fjøs/låve, verksted og istandsetting av utleiehytter, utbedre veier og dyrke opp mer jord.
Etterhvert kom det to døtre, Stine og Silje som har vokst opp på Argehovd og nå er bosatt på Vestlandet.

I 2010 var familien med på TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», se innslaget her.

Enhver som vil vide hvad fjelltrakter er, han reiser til Møsstrand af dennem og lær. Der vindes ei føde ved plog eller harv, men riflen fra fader til søn gaar i arv. Med den tar han ud i regnveir og slud, om hensigten lykkes det vet ene gud.
Om sommeren trives kvægavl ret godt, men ellers af grøde da bliver det smaat. Der bliver for lidet av sommer hos dem, det meste av aaret i vinter gaar hen.

Slik sier O. Ramsvik i songen sin om Møsstrond