Det er nå over 100 år siden Roald Amundsen‘s ekspedisjon nådde Sydpolen. Men noen år tidligere holdt polarhelten på å miste livet under en treningstur i Telemark. ”To skiløpere der strax over Nytaar forlod Kristiania for at drage gjennem Telemarken over til Øifjord savnes, intet er hørt fra dem paa over 2 Uger. Det er to Brødre Amundsen. Den ene er Student, den andre Reserveløitnant- især den ene har havt en betvingelig Lyst til Eventyr og Oppdagelsesture”. Det var Dagbladet som kom med denne meldingen i januar 1896. Og for en gangs skyld overdrev ikke hovedstadspressen i sin iver etter å skape dramatikk i spaltene. Tvert i mot.

Kroppsbygging

I 1896 var Roald Amundsen 22 år og ble innrullert i militæret. I hele åtte år hadde han drevet med knallhard trening for å bedre kondisjon og muskelstyrke. Målsetningen var klar. Kroppen skulle herdes til å tåle strabaser i polare strøk. Som en del av denne treningen bestemte han seg for å gå over Hardangervidda sammen med sin bror, Leon. Da han mot slutten av livet så seg tilbake, konkluderte han på følgende vis: ”Treningen viste seg å være hardere enn selve det arbeide den var en forberedelse til, og den holdt på å sette en stopper for min bane, før den ennå var begynt”.
Stabeis I juleferien dro de to brødrene Amundsen fra den vesle fjellgården Mogen. Reisemålet var Garen i Eidfjord i Hordaland. I følge Roald ble brødrene advart på det kraftigste mot å forsøke å krysse vidda, men troen på egne ferdigheter var større enn hørselskapasiteten. Etter en drøy dagsmarsj opp dalen til vidda begynte elendigheten. Det var begynt å blåse opp og temperaturen sank til -12. Da de endelig fant gjeterhytta de skulle overnatte i, fikk de et svare strev med å åpne den. De forfrøs fingrene, og bare det å få fyr på peisen ble et nesten uoverkommelig slit. Men de to klarte det til slutt. De derimot ikke klarte, var å komme seg videre dagen etterpå. Etter to dager ble været såpass at de kunne fortsette, men igjen ble de innhentet av et forrykende vær. Først ble det mildt mens snøen lavet ned. De ble pent nødt til å overnatte ute. Både menn og soveposer var kliss våte da gradestokken svingte igjen og det ble skikkelig kaldt. Sekkene
med proviant ble rett og slett borte, og der sto de to forfrosne og uten proviant av noe slag. Nå gikk det fra ille til verre. Brødrene bestemte seg for å snu.

Håpet svinner for brødrene

Roald Amundsens beskrivelse av de neste døgnene er ikke akkurat lystig lesning. Alt som kunne gå galt gjorde det. De bakset med utmattelse, forfrysninger, sult og dårlig sikt. På ett tidspunkt ramlet Leon utfor et stup, ”ca. 30 fot ned”. Og de byttet på å redde hverandres liv. Først måtte Leon trå til.

I følge Roalds beretning ble de overrasket av en svært fuktig natt. Han hadde gravd seg ned i en snøhule. Soveposen var gjennomvåt og hulen var så vidt stor nok til at han greide å presse seg inn. Men i løpet av natten frøs det på igjen. Roald våknet bare for å oppdage at hulen var rast sammen og
at han var ute av stand til å røre seg. Han ropte på Leon, men fikk ikke noe svar. ”Jeg var nu nesten stiv av redsel. I min skrekk trodde jeg naturligvis at han også var innefrosset i den våte sne, og at han var i samme situasjon som jeg. Kom det nu ikke øieblikkeligtøvær, vilde vi begge to snart være frosset i hjel i våre uhyggelige likkister. ” Roald mistet snart bevisstheten, men til alt hell var Leon ute for å riste snø av soveposen. Plutselig oppdaget han konturene av noe som lignet på to bein. Snøen hadde imidlertid blitt til is og det tok over en time før han klarte å få Roald fram. ”Vi var nu begge temmelig svake”, skriver Roald i sin nøkterne tilstandsrapport.

Redningen for Amundsen

Ut på kvelden den fjerde dagen uten mat, kom de fram til enn låve med mange skispor rundt. De sovnet momentant i høyet. Morgenen etter var Leon så utmattet at han ikke orket å fortsette. Roald lot broren ligge mens han fulgte skisporene. Etter en times tid fikk han øye på en mann som så etter rypesnarene sine. Roald ropte på han, men først la mannen av gårde i motsatt retning. Mannen var Nils Argehovd . Først trodde han at det var et spøkelse han så, for han dro ikke kjensel på den fremmede. Normale mennesker kunne umulig være på fjellet i slikt uvær. Han la ut i motsatt retning for å komme seg vekk fra farene spøkelset representerte. Etter en stund stoppet han og så seg tilbake. Spøkelset sto fortsatt og viftet med armene. Nils Argehovd bestemte seg for snu. Kunne det likevel være et menneske av kjøtt og blod som trengte hjelp? Da han endelig kom fram til
skiløperen, hadde denne store problemer med å forstå Argehovds dialekt. Til slutt forsto han imidlertid såpass at han var under en times avstand fra Mogen og gården der de startet fra. Den erfarne fjellmannen hjalp de utmattede og forfrosne grønnskollingene ned fra vidda.

Fra kløne til helt

Roald Amundsen dro som kjent videre på stadig nye eventyr, men bror Leon hadde fått nok. Han ble i stedet Roalds organisator og kontaktperson med sivilisasjonen. 14. desember 1911 kom samarbeidets høydepunkt. Roald Amundsens ekspedisjon nådde Sydpolen. Hva Nils Argehovd tenkte om den saken skulle det vært interessant å vite. Nå gikk bildet av den pjuskete og utslitte skiløperen han hadde reddet livet til sin seiersgang over hele verden. Som takk for hjelpen og redningsdåden etterlot brødrene et kompass hos fjellbonden fra Argehovd. Han tenkte vel sitt om det, og.

Eivind Blikstad